Besøkadresse: Lundegeilen 16 , 4323 SANDNES, 2.etasje

(+47) 97 57 59 22 post@addrise.no

Å miste fotfeste i din profesjonelle rolle som hjelper!

Det er ikke alltid like lett å være profesjonell og korrekt i sitt profesjonelle arbeid med mennesker. Noen ganger mister selv den mest profesjonelle hjelper fotfeste, nettopp fordi den profesjonelle som jobber med mennesker nettopp er menneske selv.

For noe uker siden skjedde dette med meg- igjen.

X

Å miste «den andre» av syne i nuet.

Som profesjonell veileder er jeg opptatt av å være der for «den andre». Det er veisøker som skal være i sentrum, og det er hans eller hennes behov som jeg skal orientere meg etter i samtalen. Jeg er opptatt av å ikke lede eller forlede «den andre» med mine impulser eller behov, og et «andrefokus» er et dypt forankret faglig og etisk prinsipp som jeg til enhver tid ønsker å leve opp til. Nettopp derfor var det skikkelig «dritt» da jeg nettopp denne dagen for noen uker siden IKKE klarte å leve opp til mine egne idealer. Jeg gikk skikkelig på tryne! Big time! Det verste var, kanskje, at det trolig bare var meg selv som oppdaget at det skjedde. Noe som ikke gjorde det bedre for meg, heller verre.

Det som skjedde var at jeg mistet «den andre» av syne i en veiledningssamtale, fordi mine akutte følelser og behov plutselig tok all plass i rommet. Alt mitt fylte mine tanker og min kropp, og førte til at mine valg og det jeg sa i samtalen plutselig handlet om å få stilnet min uro og mitt kaos i nuet. Jeg datt ut av rollen som profesjonell hjelper, nettopp fordi jeg mistet «den andre» av syne. Jeg ble viktigere, og «den andre» uviktig!

Uprofesjonell i hjelperrollen- hvorfor?

Det skal sies at møtet trolig ble greit for «den andre»… på tross av hvem jeg ble i dette møtet. Jeg tror jeg klarte å opprettholde en viss kontakt med den andre personen, selv om det raste inni meg. På utsiden tror jeg at lite kunne ses, og trolig var samtalen «god nok»! Hvorfor gikk jeg likevel ut av møtet med en opplevelse av å ha mislykkes så totalt i min profesjonelle rolle, og med en sterk følelse av nederlag og mislykkethet i rollen som hjelper?

Trolig fordi JEG visste at jeg hadde mistet fotfeste… en kort stund. Jeg hadde, i mine øyne, opptrådt svært uprofesjonelt i møte med «den andre». Jeg hadde tatt all plass- og til en viss grad tatt over innholdet samtalen. Erkjennelsen gjorde at mitt profesjonelle «SELV» fikk seg en real knekk. Jeg forventet mer av meg selv enn hva jeg klarte å leve opp til i dette møtet.

«Skjer ikke dette av og til med alle som jobber med mennesker» tenker du kanskje? «Ikke noe å ta på vei for, eller å blåse opp til noe stort»?

x

Er vi ikke alle av og til litt uprofesjonelle i møte med «den andre»?

Klart at det å miste fotfeste i møte med en annen kan skje selv den beste hjelper, nettopp fordi vi er mennesker som møter mennesker. Vi virker på hverandre, og av og til så har vi positiv eller negativ effekt på hverandre i våre møter.

Alt dette vet jeg, og det er dette jeg forteller til andre profesjonelle hjelpere. I profesjonsveiledning med profesjonelle hjelpere er temaet ofte knyttet til tanker og følelser som tar plass inn i relasjoner og møter med de som de skal hjelpe eller ha omsorg for. I slike situasjoner handler det for meg som veileder å legge til rette for at den andre forstår seg selv, og det han eller hun bringer med seg inn i møtene med «de andre», for nettopp å kunne bli en bedre hjelper på sikt. I slike veiledningssamtaler forteller jeg den profesjonelle at han eller hun må være raus med seg selv, og å «tåle» å ikke få det til, og å av og til tillate seg selv å kunne miste fotfeste nettopp fordi han eller hun er menneske!

Selvfølgelig var det ikke første, og heller ikke siste gang, jeg har eller vil miste fotfeste i min profesjonelle rolle. Dette skjer og har skjedd mange ganger. MEN av og til erfarer jeg, slik som i dette tilfellet der jeg opplevde å mislykkes, at det er lettere å være profesjonell i møte med andre, enn i møte med meg selv. Når jeg skriver dette nå ser jeg at jeg, selv om jeg mistet mitt «andrefokus», nettopp var profesjonell fordi jeg merket at jeg mistet «den andre av syne». Jeg var profesjonell fordi jeg reagerte og tenkte at mitt arbeid, selv om jeg trolig slapp unna uten å bli avslørt, ikke var godt nok menneskearbeid, fordi mitt ideal var og er et annet.

Hva tenker jeg i dag om min «uprofesjonalitet»?

I etterpåklokskapens navn kan jeg erkjenne at jeg, trolig i likhet med mange andre i tilnærmet samme situasjon, kunne vært rausere med meg selv i etterkant av møtet, samt bedre «tålt» å ikke mestre 100%. På samme tid kan jeg se at jeg likevel var profesjonell fordi ubehaget i etterkant bidro til egenrefleksjon mht. hva jeg kan gjøre for at det samme ikke skal skje igjen.

Jeg tenker i dag at det uprofesjonelle ikke er å miste fotfeste et øyeblikk, men at uprofesjonalitet i rollen trolig heller vil være å IKKE oppdage eller gjøre noe med det faktum at jeg som hjelper plasserte «den andre» på sidelinjen i eget liv, mens jeg i hjelperrollen tok styringen og bestemte veien og retningen for «den andre» i samtalen.

Erkjennelse og egenrefleksjon over egen praksis- et verktøy for å oppdage og å endre adferd på sikt.

Neste gang jeg opplever å ta all plass i et profesjonelt møte, vil jeg trolig være i bedre stand til å velge et annet fokus – et «andrefokus». Egenrefleksjon i etterkant av min «kjipe dag på jobben» har forhåpentlig gjort meg klokere.

Så til syvende og sist; «ja jeg mistet fotfeste et øyeblikk, og ja jeg var en smule uprofesjonell i situasjonen». På samme tid kan jeg erkjenne at jeg også blitt litt klokere på meg selv i min profesjonelle rolle, noe som videre kanskje i nuet er profesjonelt «godt nok».

X

Skrevet av Inger  Cecilie Rise

x

x

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *